Vannet har satt sine spor

Uforutsigbart! Sterkt!
Det er som havet brer seg ut over akvarellarket!
Jeg kaver for å gjenvinne grepet.
Det er den syvende bølgen som gjelder.

Den syvende bølgen var den største.
Den var ubestemmelig gråbrun, men blå lenger ute,
der Atlanteren møter sanddynene ved Chesapeake Bay på USA’s østkyst.
Jeg stod der som femåring, på trygg avstand, men sugd mot dønningene.

Den var grønn av smeltet brevann.
Den kunne forandre fargen på en stein!
Og den betydde noe;
billetten inn, flukten ut, flom eller hygge, der fjorden møter den steinete stranda.
Det var den folk snakket om, og vi barna telte,
spente på om den holdt sitt løfte; den syvende, den største. I Nordfjord.

På Østlandet var den av ferskvann og svartbrun, men gulbrun nedover i dypet.
Vannet tok meg helt dit fossen for utfor.
Der målte vi krefter, og jeg merket at vannet var like sterkt som viljen min.
Begge kraftfulle redskap.
Jeg husker det trykket jeg følte, og hvordan jeg stod i mot.
Derfor styrer jeg bølgene fra papiret.

Vannet møter meg med alvor og humor, for alle mulighetene vi kan gi form.
Jeg gir slipp på eksakthetene.
Vannet bærer pigmentene av sted, fører dem sammen.
Jeg er igangsetteren.
Fargene bekrefter så at vannet vært der.
Dannet linjer, kanter, teksturer, satt spor.

Om vannets spor;
Fordi jeg er nysgjerrig, leter jeg etter spor som kan bli til noe, for eksempel en riktig skatt.
Et spor kan det, idéene omskaper det.
Ideene avføder nye eksperimenter, og nye veier å gå.
Jeg leter meg gjennom komposisjon, flater, harmonier.
Jeg leter etter sammenhengene som gjør flaten vakker.

Noen kaller dette Nordiske akvarelltradisjon, moderne akvarellteknikk.
Men jeg er preget av stedene jeg har bodd og livet jeg har levd.
Og av havet.